Var for lyder 6 05/11/2012

0 Comments

 

Som en svært negativ overraskelse i dag, ble himmelen gang på gang okkupert av fly (jagerfly (f-16) og den slags som lager høy, skarp lyd). Og som dere sikkert vet, har Xantos vonde assosiasjoner med fly fra før av og er noe usikker av seg. Heldigvis går det fem ganger bedre nå, enn det det gjorde for en stund tilbake, men å si at usikkerheten er helt borte er dessverre ikke sannhet. Jeg var tilfeldigvis ute og skulle trene feltsøk med ham da fly etter fly freste over oss. Det ble en innvendig diskusjon med meg selv; what to dooo? 

Å bare løpe hjem i den settingen var uaktuelt. Å hisse situasjonen opp på den måten er ikke sunt for ham, men å bare "trene som vanlig" og late som ingenting ville være å strekke strikken for langt med hensyn til de kraftige lydene vi hørte, og garantert ville høre mer av. Flyene fløy ikke spesielt høyt, og derfor var det heller ikke vanskelig å se detaljer på flyene. Det sier litt om hvor kraftig det ble?

Akkurat der og da holdt Xantos på å leke med en pipeball, og brått stoppt han opp for å se på hva disse lydene kunne være. Men usikkerheten var ikke større enn at han fortsatte med leken. Puh, tenkte jeg, og kastet ballen videre som om ingenting hadde skjedd. Men "mot" oss (naturligvis høyt over oss) kom det jammen meg et hercules-lignende fly som bråkte noe helt forferdelig. Denne gangen gikk halen til Xantos NED, og jeg antok at slaget var tapt. Etter bare 3 minutter utenfor husdøren...

Xantos så seg forfjamset opp i luften, men greide ikke å skimte flyet - det hadde gjemt seg bak noen trær, heldigvis (!). Videre holder jeg helt kjeft - ville ikke mase for mye på ham, ville at han skulle ta et valg. At jeg står og hoier og heier av "glede" (som kan gå over til hysteri i slike situasjoner) er det siste han trenger når han selv har oppdaget hva som er "galt". Da er det ikke noe verdi i det at all... Men jammen meg... Xantos får seg selv ut av den stive transen og løper mot den litt forglemte pipeballen og kommer løpene til meg med den :-D "Eeen gang til, vææærsåsniiill!"

Etter dette fikk jeg trent ca. 2 mini-apporteringer og mer leking med ball før vi smatt opp i huset, med god samvittighet. Flyene ville ikke gi seg med det første, og dette var en perfekt anledning til å avslutte suksessen. Dog prøvde jeg å trene litt bak huset, men der kom det fortsatt fly, samt i stuen, men der hørte vi det også veldig godt, og med store glassvinduer var det for mye å utsette han for. -Jeg sier ikke at han ikke hadde taklet det, men å risikere noe med vilje blir for dumt. Så er det sikkert mange som tenker at jeg overbeskytter hunden min og at han trenger å føle litt på det å stå ute med fly herjende over seg for å bli "kurert"; hadde jeg gjort dette fra starten av, kan jeg nesten helt sikkert garantere at Xantos hadde blitt forverret. I tillegg til at det ikke er noe poeng i å utsette hunden for ubehag etter min mening... Jeg har en veldig mentalt svak hund, så det er begrenset hvor mye jeg kan "satse på at det går bra". Men når det er sagt; ting går mye bedre nå, sammenlignet med før:) 

 

Var for lyder 5 04/25/2012

0 Comments

 

I dette innlegget ønsker jeg å skrive en oppsummering av fremskrittene vi har gjort oss. Hvor langt vi har kommet på veien om å få Xantos lydsikker, men også fokusere på hvor langt vi har å gå til mål, og ikke minst hvordan vi ønsker å gå frem. Og som vanlig er jeg alltid takknemmelig for konstruktive tilbakemeldinger.

Oppsummering og sammenlikning
Xantos ble sterkt, mentalt påvirket av nyttårsrakketene på tross av at mengden var relativt liten. Vi hadde prøvd å isolere oss så godt som overhodet mulig, men likevel gjorde smellene inntrykk på ham - jeg, helt uviten om hva vi hadde i vente de neste ukene og dagene fremover. Konsekvensene var ekstreme - ting jeg aldri hadde forestilt meg at skulle skje. Hendelsen fant sted i årsskiftet 2011/2012, og nå er vi i slutten av april. Dette tilsvarer (omtrent) 4 måneder med iherdig jobbing. Kampen mot Xantos sine mentale svakheter, samt mine evner til å registrere de små tingene i hverdagen som kunne ha en innvirkning på ham. Min nøyaktighet og kunnskap (enn så liten i forhold til et såppas stort adferdsproblem) ble satt på prøve, og det var mye som kunne gå galt. Hvert minste vindpust skulle motbetinges (dessverre er det ingen overdrivelse, men sannhet) og alt skulle være basert på positive metoder og mestring. 

I løpet av disse 4 månedene har vi opplevd både opp- og nedturer. Vi har begge blitt klokere på hverandre, og jeg har blitt flinkere til å forutse hva han kan reagere på og derav hvordan jeg selv skal handle. De første ukene var spesielt harde. Frykten hans tvang oss i starten til å holde oss inne (for hva er vel hensikten med å ta en redd hund med ut som ikke er mottakelig for hjelp og som uansett vil ende med negative følelser og tanker?), så det var her all mestring skulle starte. Triksing og leking i rom hvor han følte seg konfertabel, samt unngå å smelle igjen dører o.l (generelt høye og brå lyder). Etter en stund kunne vi bevege oss mere ut, men på baksiden av huset, men det var helt tydelig at han var langt ifra avslappet. Stoppet ofte midt oppi en lek for å lytte etter noen mistenksomme lyder, eller ta seg en rask titt opp i luften for å skimte noen fly/raketter. Likevel var det på grensen til at vi kunne leke sammen, og dette utnyttet jeg til det fulle og hele. Men kom det først noe han reagerte på hadde jeg "tapt" mot frykten hans. Xantos lukket seg i starten fullstendig inne og levde i sin egen boble som var fylt med alskens elendigheter. Mine forsøk på å motbetinge ble bare en ekstra byrde og rene maset for ham. Jeg måtte læte meg når "nok var nok" og ikke presse han unødvendig. Kun i de situasjonene hvor jeg ante et snev av håp om at jeg kunne snu frykten over til noe mer beroligende.

---

Xantos titter omsider ut (frivillig selvsagt) etter sjokket.

Ellers var det helt tydelig at de største engstelser fant sted hjemme, i kjente miljøer. Jeg hadde på forhånd meldt meg på et LP-kurs i Grimstad og ønsket å prøve. Jeg ante ikke hvordan han ville reagere på andre miljøer - kanskje fikk jeg meg en positiv overraskelse? Og delvis gjorde jeg det. Da vi kom til dette nye stedet var det ingen tegn til frykt. Han gikk som en normal hund og snuste på div visittkort som lå gjemt blant gresstustene. All trening så ut til å gå fint i hallen også, inntil bråket begynte. Apportbukker som dunket i taket (!?) reagerte han kraftig på og flyktet umiddelbart inn i buret sitt og la seg pladask ned. Dette smittet over på dør-lydene - enda en utfordring å takle. Dører som lukket seg (hvor det går mennesker konstant ut og inn?) - kunne det bli verre nå? Og da han attpåtil reagerte på plankene fra LP-hinderet som ble kastet ned i bakken innså jeg hvor redd han faktisk var (les mer om dette HER). Hvor svak mentaliteten hans var og hvor mye vi hadde å jobbe med. Det er ikke til å stikke under en stol at ting enkelte ganger bare ble veldig trist å leit - hvor man ikke helt visste hvordan man skulle reagere på ting.

Men etter hvert begynte vi å se de første små fremskrittene. Etter systematisk jobbing (og tenking) kunne jeg endelig juble over å se de første positive resultatene av alt slitet. Jeg visste ikke helt om jeg skulle le eller grine da han hørte et fly uten å reagere. Det ble for utrolig til å være sant, men jammen gjentok det seg ikke. Gang på gang gjentok han de samme positive adferdene. Dette var en av de største oppturene vi hadde hatt, og jeg ble 10 kg lettere. Det føltes ut som at jeg hadde vunnet i lotteri.

---

Hørte du noe?

Vi kunne etter hvert ta noen få lydighetsøvelser utenfor huset uten negative påvirkninger. Jeg opplevde dog å være riktig så uhelldig med bildører som stadig ble smelt igjen hos nabohusene, og da gikk det galt. Men sakte, men sikkert har han i løpet av disse 4 månedene kommet så langt at han ikke bryr seg om fly-støy selv om det er rett for hodet på ham (har jeg fra en episode hvor et fly fløy veldig lavt over oss, jeg hadde aldri hørt på maken for noe støy), og det er enklere å få ham til å avreagere hvis det først skjer noe. 

Jeg har derimot KUN basert dette på ren mestring. Alt skulle skje positivt. Jeg skulle ikke tvinge han til den minste ting så lenge han ikke hadde gjort det frivillig, og jeg skulle være svært forsiktig med å gå for langt bort fra huset. Jeg kan dog enda huske den dagen vi greide å gå ned til svaberget uten noen som helst påvirkning (ei heller så mye vaktsomhet). At vi hadde greid å gå "så" langt var for meg et mirakel. Spøtt, ikke hva? Juble for å kunne gå 200 meter fra huset?

Per dags dato er ting blitt sååå mye bedre! Jeg trenger ikke tenke på at han skal reagere på fly-lydene (er derimot alltid påpasselig - kan jeg underholde han med noe mens flyet holdet på med sitt så gjør jeg det uten å mukke), og vind/busker som rasler tenker vi ikke på en gang. Jeg kan dra til ulike byer og miljøer uten å "forvente" at han blir redd, og vi kan trene utenfor huset igjen (og i andre miljøer). Han er nesten blitt helt kurert. Det vi fortsatt sliter med er at vi fremdeles ikke kan gå utenfor gaten vår med nedsenkede skuldre. Det høres kanskje merkelig ut, men bikkja lever altså på skogsturer (noe han ikke har noe i mot) og har bare bevegd seg utenfor gaten 2-3 ganger. Han trives ikke å gå tur der av en eller annen grunn, men vi tar en ting om gangen. 

---

I dag begynte vi å spille av lyder fra en "Sounds Scary"-CD. Som sagt går jeg så gradvis frem som mulig - uansett hvor "kjedelig" det måtte være. Jeg tar ingen sjanser lenger;p Disse lydene ble i dag spilt av:

- Regn, 11 min
Xantos reagerte ikke på lavt volum, ei eller rimelig høyt volum. Halen i sky og koser seg med godbitene sine uten noen som helst påvirkning. Kan gjøre triks og trene som vanlig tross lyden. 

- Hagl, 10 min
Syntes lyden var litt merkelig helt i starten, men ingen negativ påvirkning. Samme reaksjon som med regn.

- Lav romlig fra fjern torden, 12 min
Ingen reaksjoner, men samme som regn og hagl. Det siste minuttet brukte vi på å leke med ball mens "romlingen" pågikk.

Alt i alt en vellykket økt!

Ellers ser jeg tilbake på gamle videoer, og på DENNE videoen som er tatt mot slutten av januar kan man se at han titter opp i luften to ganger. Hvorfor? På utskikk etter skumle fly. Det er heller ikke ubevisst at jeg kaster ut godbiter og underholder han med lek. Og nei, du tenker sikkert at "denne hunden ser langt ifra redd ut", men poenget var ikke at han viste redsel konstant, men at ting fort kunne gå galt - da gikk ting virkelig galt med stor G. Dessverre endte turen med redd hund (som jeg naturligvis ikke ville ha med på filmen) fordi matmor strakk den for langt og det ble oppdaget et fly. *Sukk* Man lærer av sine feil.

---

Xantos lever nå i en tryggere verden.

 

Var for lyder 4 03/10/2012

2 Comments

 

I dag har vi vært i Grimstad for å delta på uoffislet LP-stevne. Forrige gang på kurs reagerte han veldig på lydene der (første frustrasjonsinnlegg finner dere HER). Bare døra som ble lukket (lydene blir jo litt høyere i en hundehall, og mer "ekko") reagerte han på, og alt ble fort veldig utrivelig. Men ikke denne gangen! Og dette er en tydeligste forbedringen jeg har sett, noengang!:) Men senere opplevde han dermed skudd-lyder. Det var litt mindre koselig.

Folk snakket, hunder bjeffet, planker fra LP-hinderet ble sluppet i bakken og døra ble lukket og åpnet utallige ganger. Apportbukker dunket hardt i bakken, og hunder gikk frem og tilbake forbi buret. Han forholder seg rolig og kunne ikke brydd seg mindre om disse lydene! Det var SÅ herlig å se på den digre fremgangen hans! Senere da de fleste hadde gått, fikk Xantos herjet litt med de andre hundene, og lydene oppdages ofte bedre når det er relativt stille. En leke dunket opp i taket, Xantos så seg opp i 2 sekund før han tuslet videre med halen opp. MESTRING!

Senere dro jeg og Inger med hundene til skogen. Etter hvert slapp vi alle hundene løse, og Xantos gadd ikke trekke seg unna store schæfer Zafira. Hun var jo ikke skummel i det hele tatt selv om de ikke hadde fått hilst ordentlig før. Men plutselig hører jeg noen skudd i det fjerne, og det var det også bombesikkert at Xantos hørte. Halen ned og et vaktsomt blikk. Vi gikk videre og oppførte oss som normalt, og etter hvert oppdaget han at det faktisk bare var HAM som var redd. Oss 4 andre (to mennesker og to hunder altså) oppførte oss normalt, og da var alt greit allikevel. Dessverre hørte vi flere skudd i løpet av turen som slo han litt ut, men på tross av det avreagerte han realtivt fint, og det var egentlig litt rørende å se han støtte seg på schæfer Zafira sin trygghet. Han tuslet henne i hælene - økte hun farte, økte han farten, og etter hvert gikk redslen over. Xantos hadde SÅ godt av dette. Alt endte veldig bra, og jeg fikk en følelse av at Xantos fikk en liten ide om at det egentlig ikke var så veldig farlig.

Da vi kom tilbake hørte vi 2 små skudd til, og Xantos tar igjen halen ned mens jeg overser ham og gjør mitt. Neste gang jeg skuet blikket mitt på ham hadde han selv tatt halen opp!(!!!!!) At han på helt egenhånd greide å avreagere slik var veldig overraskende, og da vanket det ros til den flinke:) 

Xantos litt ukonfertabel fordi det plutselig smalt litt i bakgrunnen. Dette gikk derimot fint over takket være de to gode vennene på siden! :o)

 

Var for lyder 3 02/27/2012

0 Comments

 

I helga har vi vært i Asker. Turene har for det meste vært den vanlige do-runden på 30 min vi tar der, samt turer rundt Semsvannet. På alle turene oppdaget jeg en negativ reaksjon på Xantos hvor han ble dempet av div lyder. Spesielt på kvelden når vi skulle på tissetur ble ting ekstra skummelt.

Forskjellen fra disse turene og turene til brygga og Holmenkollen er at det er mindre støy rundt Semsvannet og på tisseturene. Og med mindre støy er det lettere å skille ut de lydene som faktisk er skumle. Reaksjonen hans var overraskende negativ, samtidig så fant vi alltid tilbake til roen hvor halen sto opp og ble viftet i en elegant bue. Så alle turenen endte alltid med en positiv opplevelse, på tross av at han på hver tur fikk en eller annen form for "tilbakeanfall". Likevel krever han mindre og mindre av meg, og disse gangene trengte jeg ikke annet enn å oppføre meg normalt, så fant han selv tilbake til roen. Jeg trengte verken å underholde ham, eller få ham på andre tanker - denne gangen var det ikke nødvendig.

Likevel er dette et tydelig bevis på at vi enda ikke er helt i mål, samtidig som at disse tilbakeanfallene ikke trenger å vare veldig lenge. Før var det slik at hvis han allerede gikk inn i "transen" så forble han der resten av turen. Etter hvert utviklet det seg slik at jeg selv kunne gripe inn for å få ham på andre tanker, og etter hvert trengte jeg å gjøre mindre og mindre for å få ham tilbake til en normal tilstand. Når det er sagt, så var det noen lyder det var forståelig at han reagerte på, mens andre ble jeg litt overrasket over. Men til vanlig er ikke dette noe stort problem - iallefall ikke like stort som det var hvor til og med jeg ble svært fortvila over situasjonen vi hadde rotet oss opp i. Nå kan vi faktisk trene utenfor vårt eget hus uten at det resulterer i en redd hund som nærmest rømmer fra omgivelsene rundt ham (det høres jo helt sykt ut, men det er nå det som er sannheten).

Men jeg føler at jeg har en ålreit kontroll over situasjonene som oppstår, og også helhetsmessig Xantos sin situasjon. Alt har gått fremover, og det gjør det fortsatt. Ting går ikke på 1-2-3, men så lenge man fortsetter å jobbe med saken, så har jeg full tro på at vi skal komme oss i mål. Jeg har allerede et ønske om å dra på treningsstevne den 10. mars - det hadde jeg ikke for 1 mnd siden (grunnet situasjonen vi hadde kommet opp i).

 

Miljøsvak 2 02/27/2012

0 Comments

 

Generelt
- Etter det jeg har sett, så er han faktisk blitt mer miljøsterk igjen. På tross av at jeg ikke har fått oppdatert her om andre små-turer vi har hatt, så har alt gått gradvis bedre. Det er ikke lenger miljøene som plager ham, men kun enkelte ganger hvis vi hører noe som kan ligne smell (men igjen har ikke dette noe med miljøet å gjøre). I helga har vi vært i Asker som har resultert i (de to miljøene vi har fått mest utbytte for) en fin "bryggetur" som ligger like ved trafikken, og en tur i Holmenkollen hvor det yrte med biler og mennesker.

Brygga (25.02.12)
- Med biler som suste konstant, og forbigående (på både to og fire ben) som tuslet forbi tok Xantos det realtivt med ro (dvs, han var ikke nervøs på miljøet rundt ham). Han ble lite påvirket, og på tross av noen knurrehunder som passerte oss, gikk Xantos fint på min venstre side uten å ense de et blikk engang. Da blir man jo litt stolt... Men Xantos har helt klart brukt for mer ro-trening i slike miljøer. Stopper vi opp blir det pipekonsert - altså kunne han trengt å bli pressa ned på et litt roligere nivå hvor han ikke stresser rundt og tar opp ulike luker i forbifarten. Jeg har vært altfor slurven når det gjelder å kunne slå oss ned et sted og bare ta livet med ro, og hvis vi først kommer i miljøer hvor hunden kan være løs, og jeg kan sette meg ned litt, så lar jeg han tusle rundt på egenhånd. Altså blir han ikke flink nok til å kunne roe seg ned på egenhånd (på sikt). Men det er mer et kapittel for seg;p

---

Etter at Xantos måtte gjøre sitt fornøde, og jeg måtte plukke opp, var det fullfart opp til bussholdeplassen hvor søppeldunken fant sted. Bilene suste forbi oss, og Xantos skuet bortover på bilene - ikke det at han syntes det var sååå interessant, men hadde ikke noe imot det:)

Holmenkollen (26.02.12)
- Masse biler og mennesker var å se. Noen spaserte mens andre gikk på ski. Igjen er Xantos upåvirket av miljøet, og tok det rimelig med ro på tross at vi stoppet opp og kikket oss litt rundt. Vi var der vel ikke mer enn 15 minutter før vi tuslet tilbake til bilen. Hundetreff skulle vi rekke, og derfor kunne vi ikke bruke allverdens med tid der;) Uansett er jeg glad for at han ikke reagerte på alle lydene og menneskene.

---

Konklusjon?
- Jeg føler vel ærlig talt at miljøer i seg selv ikke er noe problem lenger (så sant vi får unngått smell o.l.). Han virker som en "normal" hund igjen. Naturlig nysgjerrig på det som skjer, men med godt humør og mot. Ingen tegn til angst eller redsel, men nyter turen som den er. 

---

 

Miljøsvak 02/11/2012

0 Comments

 

Problemstilling
- Xantos er blitt betraktelig mer miljøsvak som følge av nyttårsaften. Kommer vi i litt uvante og nye miljøer kan han bli noe dempet - noe som ikke var et typisk kjennetegn for  Xantos før nyttårsaften (tvert imot). Nyttårsrakettene har fått han til å føle en uro - en uro hvor han føler at han må være på vakt for den minste ting. Når det er sagt, så HAR dette forbedret seg - men sporene sitter enda i ham. Jeg kommer dermed til å oppdatere miljø-fronten så lenge vi har kommet i nye/uvante miljøer (dvs; ikke hjemmelige miljøer. Der er det dette problemet som står i fokus).

Lillesand kirke
- Turen gikk til Lillesand kirke (områdene rundt, altså) grunnet et lite ærend som faren min hadde der i forbindelse med trompet-spilling. Xantos sin første reaksjon som kom med en gang han ble sluppet ut av bilen var en stor skepsis. Halen hang ned og nesa gikk i ett. 

Xantos var svært opptatt av alle de ulike luktene som han fant, men tydeligvis ikke så veldig begeistra. Mennesker som passerte var heller ikke interessante - overhode. Jeg begynte å gå en runde rundt kirka, men Xantos fant ikke roen etter at runden var tatt. Så, hvorfor ikke gjenta samme runde? På andre runde så jeg antydninger til mer selvikkerhet. Jeg fortsatte å koseprate litt med ham mens vi spaserte, og halen hang slettes ikke så slapt ned denne gangen. Jeg begynte å rose ham, og følte at selvikkerheten hans økte drastisk. Xantos tok øyekontakt med meg gjentatte ganger, og fant tydeligvis en slaks trygghet i det. Da andre runde var gjennomført tillot han seg til og med å logre når jeg pratet til ham! Nei, her var det ikke mye som skulle til før alt var i sin skjønneste orden. 

Denne gangen tillot han seg også å logre til mennesker som passerte oss, og prøvde seg noen ganger på en uhøffelig hilsning. Uhøffelig eller ei; et tydelig tegn på at han nå følte seg trygg på omgivelsene rundt ham, etter å ha sjekket dem litt opp i forkant. Turen videre gikk kjempefint, og vi tuslet i over en halv time. 

---

Turen som startet med skepsis, endte med stor glede. Bildene her er tatt etter at Xantos fant seg konfertabel  med miljøet, og jeg nyyyter synet av halen hans som står opp, og den streifende nysgjerrigheten på nye ting og lukter. Sånn skal det være!

Hvordan reagerte han på bjeffene?
- Da vi var på besøk på eldrehjemmet i Arendal, møtte vi på en hund. En hund som verken jeg eller Xantos skimtet. Idé vi passerte noen mennesker som satt ved et bord, bykset det plutselig en kullsvart hund frem og brølte for full hals. Jeg holdt på å hoppe i taket av forskrekkelse - HELT uforbredt! Reaksjonen hos Xantos var ikke noe annerledes. Han skvatt så det halve hadde vært nok, men likevel var etter-reaksjonen positiv. Han ble ikke dempet av bjeffene (som kan være vanlig til han å være), men fikk seg en skikkelig krøllhale. Sa imidlertid ikke et ord. Senket hodet litt for å se hva for slags vesen som befant seg under bordet, og passerte - uten andre problemer. Jeg er nå glad han ikke svarer på slike bjeff.

Hva blir neste stopp?
- Til neste uke vil jeg prøve å komme meg til Kr.sand by hvor det er litt folk. I tillegg til Kr.sand er Holta (i Lillesand) også et mål. Hvor jeg først går litt tur for å se hvordan han velger å oppføre seg der, og deretter trene litt LP (da får vi det i pose og sekk), og så litt tur igjen. Jeppjepp, planene er klar... :-)

---

 

Var for lyder 2 02/09/2012

0 Comments

 

Først vil jeg bare takke for gode råd jeg har fått - både her på siden og via andre kommunikasjonsmidler! Det betyr virkelig en hel masse - spesielt nå, når dette gjelder Xantos sin hverdag som han skal leve med. Så tusen takk!

Positive happenings i dag
- I dag kjente jeg virkelig at oppdaterings-trangen var stor. Denne gangen - ikke fordi det går dårligere og vi er i motbakke - tvert imot, i dag hadde vi en super mestringsdag! 
   Xantos og jeg dro av gårde på langtur. Turmålet var ikke tilfeldig valgt. Jeg ville et sted hvor han kunne løpe løs - et sted som kunne komme til min fordel om han skulle bli usikker og redd. Da sier det seg selv at asfalt-vei med biler ikke ville være særlig ideelt. Vi dro rett og slett til et svaberg hvor vi kunne se biler som suste over fjorden. 
   Når dette er sagt, var det ikke selve tiden hvor vi oppholdt oss der som ville bli utfordrende. Det var turen bort dit og antagelig turen tilbake. Xantos blir alltid veldig dempet når vi skal forbi naboen med schæfer'n i og med at de har hatt noen uheldige sammentreff, og går jeg i vanlig tempo blir han som regel hengende langt etter. Denne gangen var jeg nøye med å rose han hele veien. Han gikk i mitt tempo rett ved siden av meg - løs, og kikket opp på meg i ny og ne (hvor jeg naturligvis skrøyt enda mer av ham). Selv om halen hang slapt ned, så følte jeg at han støttet, og klamret seg til min trygghet. Han gikk så parallelt med meg uten at jeg hadde bedt ham gå noen som helst form for "fot". Dette ER en forbedring ifht tillits-stigen (i mangel på andre ord). Normalt sett vil han ikke slå følge med meg forbi der, eller så stopper han helt opp - nå fulgte han etter meg som han var limt fast.

Videre gikk halen gradvis mer opp, og jeg slapp han løs igjen etter å ha gått et lite stykke på veien. Xantos sitt mønster som gjentok seg hele tiden var: løpe litt - bråstopp - lytte. Løpe litt - bråstopp - lytte. Dette pågikk hele tiden, inntill vi fikk gått et godt stykke og hvor han myknet litt opp. Jeg var svært nøye med å rose han gjennom hele turen, og gjerne leke litt med ham om jeg så at han var "klar" for det. Dette hjalp masse på go'hetsfølelsen. 

---

På selve turområdet var han tryggheten selv i dag, og hjemturen gikk også eksemplarisk fint. Igjen dempa forbi schæfer'n, men tok seg fort inn igjen så snart vi hadde passert.

Noen planer for tiden fremover
- Den videre treningsplanen er først og fremst å finne en adferdsspesialist som vi kan støtte oss til. Etter et tips fra Toril om Troll hundeskole, var det bare å sette seg ned for å lese stoffet som måtte stå på deres hjemmeside. Jeg likte det jeg leste, og tenker at dette kan komme til hjelp for oss. Hvis jeg finner ut av at det ikke blir aktuelt pga transport (enkelte ting kan jeg bare ikke styre over...), leter jeg etter andre adferdsspesialister som er nærmere Asker. -Ja, jeg har i grunnen gitt opp jakten etter adferdsspesialist her på Sørlandet. Men får jeg et par timer med en kompetent person som kan jobben sin, og deretter en videre plan - da tror jeg vi kommer rimelig langt på bare det. Som nevnt tidligere; det er mye enklere å forholde seg til en fast plan som en kvalifisert person har gitt oss, enn egne tanker hvor man hele tiden plages av tanken om "tenk om jeg gjør dette galt?". 

Dette er derimot ikke den eneste planen jeg har fremover. Jeg ønsker sterkt å gå til innkjøp av "Sounds scary" CD'n hvor vi får skuddlyder i alle mulige varianter. Og jeg kommer naturligvis til å gå så forsiktig frem med den som overhode mulig. På lørdag kunne jeg i grunnen tenkt meg til byen for miljøtreningen sin skyld, og sette han i bilen med jevne mellomrom. Er det noen steder han slapper av, så er det vel bilen! Og der har han ikke noe i mot å sitte en stund heller om det skulle være nødvendig (jeg har ikke tenkt til å ta han med forså å sette han i bilen resten av dagen altså, bare slik at det er avklart). Jeg er på mange måter også mer beroliget over at han ikke vil få angst grunnet at dette ikke er i "hjemme-miljø" hvor alt det vonde oppsto. Forrige gang vi var i Asker kunne jeg ikke merke noe angst på ham - kun hvis han hørte fly. Men nå er jo fly-lyd-angsten så å si borte. Så planen blir enkelt å greit å ta han med til byen på lørdag og la han slappe av innimellom. Kjøpe litt snacks til han som han kan kose seg med i bilen for eksempel. Mulighetene er mange, men med én hensikt; trygge miljøene rundt ham.

-Kom gjerne med innspill om dere har noen tanker rundt dette. Jeg er alltid åpen for innspill...

---

 

Var for lyder 02/08/2012

7 Comments

 

For å oppsummere hovedproblemet vårt
- Etter nyttårsaften som skulle føre oss inn i årsskiftet 2011/2012 gikk det rett og slett galt. Dette var derimot ikke ventet (i det hele tatt). Den første forandringen jeg oppdaget på ham var at han hadde begynt å reagere på fly. Fly hadde før - ikke vært noe problem i det hele tatt, men nå ble det reagert med lav haleføring, nedsenket hode og en holdning som tilsa mer enn tusen ord. Man skulle nesten tro at bikkja levde under 2. verdenskrig der han tuslet fort, men varsomt avgårde. 
   Ikke bare fly viste seg å bli et problem, men hele hverdagen ble snudd på hodet. Alt skjedde veldig brått. Xantos var generelt sett mye mer på vakt og reagerte ved det minste vindpust. En merkelig lyd oppfattet han som jordas undergang og klamret seg til meg, og den vanlige tisseturen ble en mental-kamp for Xantos - han var usikker på alt. I perioden hvor adferdsproblemene bare ballet på seg dag for dag - nye etter nye, så var det ikke så enkelt å se lyst på tingene. Adferdsproblemene viste seg å være verre enn forventet, og vanskeligere å løse, så optimismen var mildt sagt ikke på topp. Men målet var likevel alltid å forbedre situasjonen utifra slik den var blitt. Men hvordan var det stor spørsmålet. For hva gjør man egentlig når hunden vise så store endringer i løpet var så kort tid? Ting var mildt sagt vanskelig, og per dags dato, er vi fremdeles langt unna mål.

---

Hva har vi mestret så langt, og hvordan?
- Til dit vi har kommet i dag, kan jeg konstantere at han er blitt mindre var for lyder - generelt sett (takk og lov!). I starten gikk jeg ikke det man vil kalle en "tur". Jeg gjorde som i det yngste valpestadiet; tok han rett utenfor, hadde det moro og lekte, og så rett inn igjen. Etter hvert følte han en trygghet på at han ikke skulle ut å føle ubehag (for det er så LANGT ifra hensikten med turene våre!) på "tur", og ble etter hvert svært happy for å komme seg ut i frisk luft. Vi lekte med masse leker, hadde godbitsøk og mye mer. Alt var kjempeartig, inntill flyene kom. De første gangene var vanskelige. Han låste seg inn i sin egen lille boble - umotakelig for kontakt og hjelp. Alt jeg kunne gjøre var å virke helt normal og avslappet. Jeg passet på at jeg aldri så opp på himmelen, og at jeg aldri (etter beste evne iallefall) viste det snev av usikkerhet. Xantos er svært sensitiv på meg, og da er det desto viktigere at jeg ikke feiler. Han kan være hunden som bevisst leter etter unormal oppførsel hos meg for å bekrefte sin usikkerhet - men jeg lar han imidlertid aldri finne noen feil hos meg. 

Har det hjulpet å virke normal? JA. Det er først nå i det siste at jeg ser tydelige forbedringer fordi jeg stengte ute alle hans usikkerheter. RED: tydelige forbedringer vil ikke si at vi er kommet kjempelang ifht utgangspunktet. Når han i dag blir usikker, er han lettere å få kontakt med. Han stenger seg ikke lenger inne, men er mye mer motakelig for hjelp, og dermed får jeg overført litt av min trygghet til ham. Dette har hjulpet så til de grader, og det er dette som har fått oss fremover (rød tråd delux). Får jeg han på andre tanker og overført en viss trygghet, hender det stadig vekk at han "glemmer" å være redd, og det er først DA vi har mestret på et av de store områdene. Jo fortere jeg greier gjennomsnittelig å få ham tilbake til "normalen", jo lenger har vi kommet. Blir han derimot redd gjentatte ganger i løpet av en tur - da er toget godt. I hvert fall slik som det ser ut nå. 

Xantos har til en viss grad, begynt å bry seg mindre om flyene. Han blir ikke lenger påvirket av lyden, men det er synet av flyet som skremmer ham fordi han forbinder dette med en nyttårsrakett. Så fremgangen vi har gjort her, er at han 1) ikke konstant er på vakt overfor fly og 2) reagerer ikke lenger på lyden. Jeg vil si at dette er to veldig store steg i riktig retning, men kanskje blir de små i det store og hele. Men noe jeg oppdaget senest i dag, var at han begynte å "knurre-boffe" mot 3 (!) fly som var oppe på skyfrie himmelen på likt. Dette føler jeg er et veldig positivt tegn. Misforstå meg rett; det er naturligvis ikke ønskelig i det store og hele, men at han "tøffer seg" ved usikkerheten sin blir for meg, veldig mye enklere å håndtere, enn hvis han "stenger seg inne" (selv om dette som sagt er blitt lettere, er det likevel dette som er vanskeligst å håndtere enn alternativet boffing). Jeg er fult klar over at boffingen hans signaliserer usikkerhet, men måten han gjorde det på i dag, var også blandet med en viss selvsikkerhet. Og det gikk glitrende fint å få kontakt med ham, og etter hvert gikk det over til normalen. Så jeg håper det utvikler seg i denne retningen.

Derimot smell er mye vanskeligere å håndtere. Da krever det ekstra mye av meg. Jeg skal ha godbitene klare, jeg skal smile og være glad (men ikke "over-glad" - bare sånn som blir normalt for meg og som jeg godt kunne gjort uavhengig av smellet) og med masse positiv energi. På denne måten greier jeg å overbevise Xantos om at ting faktisk ikke er så ille som det høres ut som. Jeg "trener" triks med ham - triks han allerede kan og som jeg vet han digger! Triks med litt fart som jeg vet han synes er morsomt osv. Og etter hvert, så er ALT det skumle, glemt. Kommer det et smell nr. 2, blir det tilsvarende vanskelig som det var i starten med smell nr. 1. Han stenger meg helt ute, og jeg greier ikke å overbevise ham om at ting går fint. 

Hva er det som ikke går fult så bra, og hvordan løse det?
- Den generelle usikkerheten på tur kan fortsatt bli bedre. Jeg tror jeg rett og slett vil løse dette med (og i tillegg virke normal og avslappet) å alltid ha godbiter i lomma - først og fremst. Der jeg tenker at vi kan forsterke tryggheten, vil jeg trene kontakt (kontakttreningen her skjer aldri under press, men på egne premisser hvor Xantos skal føle seg vel med det. Kontakten skal symbolisere trygghet, og punktum). Jeg selv må også være forsiktig med å ikke strekke strikken for langt. Går ting knallbra på turen, vil jeg lære me gå avslutte der og være fornøyd med det. Ingen vits i å utfordre usikkerheten hans. 
   Så er det jo fremdeles disse lydene da. Han HAR blitt bedre, men kan fortsatt bli enda bedre. Det endelige målet er jo alltids at han blir "imun" mot div lyder. Forhåpentligvis skudd-lyder også, men det vil per dags dato være for mye å forlange i og med at han aldri har likt skudd. Så først og fremst vanlige lyder som man møter på i hverdagen. En motorbåt ute på sjøen, vinden som uler, busker som rasler, snekkere som jobber. Sånne ting. Løsningen her blit nok også kontakttrening på noe av samme vis. Motbetinger usikkerheten med enten kontakt eller godbit-søk. Dette fungerer veldig fint, men skal det bli godbit-søk, bør jeg helst være litt effektiv med å få de ut av lomma før det har gått for lang tid.

Når alt dette er sagt, så er det ingen hemmelighet at jeg har vært på snusen etter adferdsspesialist eller eventuelle kurser. Dette har jeg imidlertid ikke funnet, men jeg vet i hvert fall at adferdsspesialisten jeg eventuelt skulle velge; skal jobbe med positive metoder uten å tro at usikkerhet og redsel kan straffes bort. De finnes nok de også...

Ellers vil jeg understreke at jeg er veldig mottakelig for andres råd! Har dere noe på hjertet som er relatert til Xantos' adferdsproblem, skrik ut! Om jeg er uenig eller enig er det uansett interessant å få litt nye idéer og kanskje se ting fra en litt annen side. Jeg er åpen for å lytte til alle forslag, men å bruke dem i praksis blir vurdert grundig.

Ooog et siste ord: tro det eller ei, men jeg ser verdien med å ha Pus til stede om det skulle skje noe som skulle få Xantos usikker. Hvis Pus kommer rolig (Pus kunne ikke brydd seg mindre - bryr seg ikke engang om nyttårsraketter) mot oss mens Xantos er redd, blir Xantos straks hakket mer rolig. 

---